- Hovedside
- Bakgrunn
- Vedtekter
- Driftskostnader
- Presentasjoner
- Nyheter og historier
   

Historien om Emmas barnehjem
I forbindelse med det bistandsfinansierte rehabiliterings-prosjektet for Kidatu kraftverket i Tanzania, som er samfinansiert av Sida og NORAD, har det vært svensker og nordmenn jevnlig på besøk siden 1990 og nesten permanent siden sommeren 1999. Vi har i løpet av denne tiden fått et godt bilde av forholdene på Kidatu og i nabolandsbyen Ruaha med hensyn til de lokale folkenes kultur og utviklingen gjennom alle disse årene.


Emmaculata.

Det hele begynte den dagen den første nordmannen, Harald Aspeholen, ankom Kidatu. Han hadde ikke vært lenge i huset sitt før det kom to beskjedne ungjenter og banket på døra. De bare fniste og leverte en papirlapp og forsvant igjen like fort som de hadde dukket opp. Lappen var skrevet på gebrokkent engelsk og var en høflig anmodning om arbeid. Den ene av jentene het Emmaculata, og var utdannet mekaniker. Siden det ikke fantes arbeid for henne i Tanzania måtte hun søke tilfeldige jobber for å tjene til livets opphold. Hun og venninnen Jovita fikk arbeid hos Harald og det viste seg å være et godt valg. Jentene var meget pliktoppfyllende, dyktige, flittige, punktlige og ikke minst ærlige. Jovita fant seg en annen jobb, men Emma jobbet fem dager i uka hos Harald, og på kveldene drev hun en liten butikk i hjemmet til foreldrene sine. I helgene syklet hun tvers over de enorme Kilomberoslettene for å dyrke to jordstykker på til sammen cirka 40 mål. Her dyrket hun både ris, mais og sukkerroer, men det innebar mye arbeid og inntekten varierte med avlingen og prisene og det ble lite lønnsomt.

I løpet av de fem årene Emma jobbet for Harald, klarte hun å bygge seg sitt eget hus for pengene hun fikk i lønn. Hun kjøpte en liten tomt oppe på åskammen et stykke opp fra veien og landsbyen. Hun bygget også et ekstra hus som skulle leies ut. Inntekten fra dette skulle dekke datteren, Happys, skolegang. Det ble imidlertid vanskelig å få leid ut til folk som betalte punktlig for rommene og det første året fikk hun bare leid ut ett rom.

I 2001 mistet Emma begge foreldrene sine og hun fikk dermed også automatisk ansvaret for å oppfostre sine tre mindre søsken. Hennes eldre søsken hadde ingen ting å bidra med. Etter at Emma flyttet opp i det nye huset sitt ble problemene med malaria redusert sammenlignet med den gang da hun bodde nede på de frodige og fuktige slettene. 

I november 2002 besøkte Einar og Else Karine Kidatu igjen og da var Happy så syk at det var uvisst om hun ville overleve. Emma tok Happy med til lege som sa at hun hadde både malaria og tyfus. Hun fikk resept på medisiner, men disse var svært dyre og Emma visste ikke om hun hadde råd til dette. Happy ble enda dårligere og hun måtte bruke alle de oppsparte midlene sine til å kjøpe disse livsviktige medisinene. Etter flere dager viste Happy ingen tegn til bedring og nå stod det om livet for henne. Vi fikk etter mye plunder ringt til den nordiske klinikken i Dar es Salaam som mente at Happy hadde fått altfor sterke medisiner og at hun derfor trolig var medisinforgiftet. Vi bekostet derfor sykehusopphold på Happy og etter å ha redusert medisindoseringen til en fjerdedel, kviknett Happy til igjen og etter flere uker var hun frisk og rask som før.

Foreldreløse gatebarn.

I løpet av de årene vi har jobbet på kraftverket har vi foretatt utallige handleturer ned til landsbyen Ruaha. Der har vi ikke kunnet unngå å få øynene på alle gatebarna, som for en stor del er foreldreløse. Disse barna er i alle aldre og du finner dem helt ned til 4-5 år. Siden de ikke har noen familie å støtte seg til må de klare seg helt alene. Rundt 75 % av disse gatebarna er jenter.

Det er ikke noe offentlig hjelpeapparat i Tanzania til å ta seg av foreldreløse barn og det er tilfeldighetene som avgjør om de vokser opp. Etter at den store lokale sukkerplantasjen ble overtatt av sør-afrikanere i år 2000, har over halvparten av landsbybefolkningen mistet arbeidet sitt. Dette har medført en utbredt fattigdom blandt de lokale og alle blir tvunget til å tenke på seg selv og sine. Da er det ikke enkelt å være et lite foreldreløst barn på 5-6 år, overlatt til seg selv. Disse små må gå rundt og forsøke å få litt mat slik at de kan overleve fra dag til dag. De har ingen steder å bo og må derfor overnatte ute hvor de er utsatt for mygg og andre insekter, som gir dem blant annet malaria. Dette er meget alvorlige sykdommer, det finnes ikke penger til medisiner for disse små.

Barnehjem for foreldreløse.

I løpet av novemberbesøket i 2002 diskuterte vi med Emma om hun kunne tenke seg å drive et barnehjem for noen av disse foreldreløse gatebarna i Ruaha. Planen var at hun kunne benytte det ekstra huset sitt til barnehjem og at vi skulle  skaffe finansiering til driften av hjemmet. Emma skulle være ansvarlig for den daglige driften av barnehjemmet, hun skulle sørge for hus, mat og klær. I tillegg skal barna lære ordentlig hygiene ved at de vasker seg og går med rene, hele klær. Opplegget innebærer at de går på den lokale skolen. Emma skal lære dem etikk, moral og medmenneskelige holdninger.  Etter hvert vil hun lære dem å arbeide slik at de kan klare seg på egen hånd når de fyller 17 år.

Det er mange fordeler ved denne modellen. Først og fremst vil de foreldreløse barna få et fast og trygt hjem med mat, rent drikke og de vil også være mindre utsatt for sykdommer. 

 


Else Karine og Emmaculata utenfor huset


Harald Aspeholen


Emmaculata


Utsikten fra huset
 
Støttegruppen for Emma's Children Care Center - barnehjem for foreldreløse i Tanzania